hits

New Year, Same Old Me

Long time no see!

Jeg har ikke klart skrive siden sist, uten at vi trenger henge oss opp i rsakene til det. N er det et nytt r, og det byr p nytt hjem, ny jobb, nye aktiviteter, nye reiser, og nye oppdateringer p bloggen igjen!

Januar er en teit mned, synes jeg. Uansett hvor du er, sosiale medier, avis, p kjpesenter, sammen med venner og/eller familie, fr du slanketips kastet etter deg. I januar skal man g ned i vekt og begynne trene. Men for hva?

Er det verdt det la vre spise litt sjokolade bare for g ned i vekt? Er det verdt dra ut p restaurant med vennene dine bare for spise en kjedelig salat med lavt kaloriinnhold.

Jeg er ikke i mot vekttap i seg selv, men jeg er heller ikke i mot vektoppgang. Jeg synes ikke man skal vre hverken undervektig eller overvektig. Jeg tenker at man skal vre normalvektig.

Mest av alt tenker jeg at man skal spise uten bekymre seg over strrelsen p magen eller rumpa, eller bekymre seg over at man kanskje kan g opp i vekt.

Det er ikke sunt bare spise fast food og godis, men det er heller ikke sunt bare spise lavkarbo og grnnsaker.

Det er sunt kose seg. Det er sunt ha et variert kosthold, og det er sunt vre glad i seg selv.

Hilsen fra en ganske irritert Sofie som river ned slanke-plakater fra veggene i byen.

(creds til @meandmyed.art p instagram for tegningen)

Heldigvis Har Ting Forandret Seg...

 Jeg har ikke gitt lyd fra meg her p en god stund. Realiteten er at jeg ikke har hatt krefter til det. De siste to ukene har besttt av st opp, g p jobb, spise mat, ligge p sofaen og sove nesten 12 timer i dgnet. 

 For meg er oktober en vanskelig mned. Allikevel er denne oktoberen den beste noen sinne. Til tross for at jeg har manglet motivasjon, krefter og energi, har denne mneden vrt den beste tiende mneden i hele mitt liv. 

 Oktober 2013: Jeg stengte vennene mine mer og mer ute fra livet mitt, skte opp tips for g ned i vekt p internett og begynte  trene hver dag. En overveldende flelse om vre til bry og nske vekk livet begynte  oppst.

 Oktober 2014: Jeg hadde sterke selvmordstanker og spiste nesten ingenting, og de kaloriene jeg fikk i meg trente jeg vekk. Det var for frste gang snakk om akutt innleggelse, men avdelingen var full. Mamma valgte ikke legge meg inn p voksenavdelingen, og jeg fikk ikke vre alene hjemme eller sove alene. Min davrende psykolog anbefalte at vi skaffet oss et kjledyr som kunne gi meg ansvaret for et annet liv enn mitt eget, og Castiel kom inn i livene vre. 

 Oktober 2015: Jeg ble akutt innlagt for frste gang, kastet opp s og si all maten jeg spiste, tok overdose, og familien ble satt inn i en krise hvor jeg var opptatt av dyrke sykdom og klarte ikke se noen andre enn meg selv.

 Oktober 2016: Jeg hadde et sterkt nske om bli frisk og ba om en akutt innleggelse fordi jeg fryktet for at (selvmords)tankene mine skulle ta over kroppen min. Ilpet av den innleggelsen inns jeg at vre p denne avdelingen, som jeg hadde vrt innlagt p mange ganger fr, ikke hjalp meg i det hele tatt, og at jeg var i like stor fare for ta mitt eget liv der som jeg var hjemme.

 Oktober 2017: Jeg jobber hver dag fra mandag til fredag, har kapasitet til mte mennesker hver uke, tar vare p de rundt meg og meg selv. Jeg pynter p rommet mitt og spiser sjokolade uten fle meg som et drlig menneske. Ligger litt mer p sofaen denne mneden enn jeg vanligvis ville gjort. 

 Til tross for at denne mneden er lit tyngre, og dagene har fltes lange og utfordrende, er hverdagen min n mye bedre enn den har vrt fr, og det er jeg veldig takknemlig for.

 Det er utrolig viktig minne seg selv p disse forandringene. Av og til er det vanskelig se forskjellen selv, og da er det fint ha mennesker rundt seg som kan hjelpe med nettopp det. Jeg fikk drftet forandringene jeg har gjort og sammenlignet hverdagen min n med hvordan den var da, sammen med en veldig viktig person som har vrt der for meg siden jeg begynte p videregende. Jeg er veldig takknemlig for deg, Wenche, for at du er der for meg og kan ha en liten realitetssjekk med meg, og for at du ikke tar deg selv s hytidelig. Flere skulle hatt en som deg i livet sitt. 

 

Jeg Kommer Aldri til bli Helt Frisk

 Jeg kan p ingen mter si at jeg er helt frisk i dag. Jeg trenger fremdeles behandling og har fremdeles drlige dager. Det jeg kan si, er at jeg ikke er i nrheten av s drlig som jeg var fr. 

  prve bli frisk er det skumleste og vanskeligste jeg noen sinne har kastet meg ut i. Samtidig som jeg visste at jeg ikke ville leve slik jeg gjorde, var det veldig skummelt forlate de drlige vanene. Man tenker ofte at det bare er ta seg sammen, at det eneste som skal til er si ja til behandling, og s blir man kurert, s blir man frisk. Men hva innebrer egentlig "frisk"?

 Jeg har gtt glipp av en del grunnleggende behov som barn, og har alltid gtt med skuldrene opp mot rene og vrt redd. Jeg brukte tid p gjemme meg under trapper og bord nr de andre var ute og lekte. Jeg har unngtt sosiale situasjoner og andre mennesker siden jeg gikk i barnehagen. Det er vel ikke en sunn eller normal oppvekst. Vil det si at jeg alltid har vrt syk? Hvordan skal jeg bli frisk uten vite hva frisk er?

 P det forrige blogginnlegget mitt fikk jeg veldig mange kommentarer fra sinte lesere. De negative kommentarene traff meg ikke noe srlig, men det var n kommentar der det sto at jeg har vrt heldig, at jeg har "vunnet i lotto" fordi jeg ble frisk. Det er s feil. Det er s innmari feil. 

 Jeg er veldig heldig som har flotte mennesker rundt meg som har nektet gi meg opp. Jeg har en liste over mennesker som har sttt sammen med meg p mine tyngste stunder, uten at jeg trenger g inn p hvem, fordi jeg tror dere vet hvem dere er. Det er allikevel ikke stttespillerne mine som har gjort meg frisk. Jeg har ikke ftt noen "mirakel-kur", jeg har ikke vknet opp en morgen og plutselig vrt frisk. Jeg har sttt p og jobbet hardt for komme dit jeg er i dag. Jeg har jobbet s jvlig hardt.

 Nr man er veldig syk, vil man aller helst vre i fred og dyrke det vonde. Slik er det bare. I mitt tilfelle var det veldig vanskelig g til noen for snakke om flelsene mine istedenfor legge meg ute i sneen i en time eller to for bedve kroppen min med kulde. bli s kald at man kjenner seg helt nummen er ikke en god flelse, men for meg var det heller ingen god flelse si i fra om at jeg hadde det vondt, fordi jeg ville ikke vre til bry. Da var det faktisk enklere bedve flelsene i kulden. Jeg tror det er veldig vanskelig for mange forst hvor vanskelig det er for meg ikke ty til gamle vaner og bedve flelsene mine, istedenfor snakke om dem. Heldigvis har jeg lrt at man ikke fler seg bedre hvis man ikke fr tankene ut av hodet. 

 Av og til kommer det en irrasjonell tanke om at "det er bedre om jeg bare isolerer meg fra alle fordi n fler jeg meg veldig til bry", men da spr jeg heller om jeg er til bry. Istedenfor anta at Mamma er sint p meg og sikkert egentlig ikke vil snakke med meg, spr jeg henne om hun er sint fr jeg legger meg i senga og grter. Hvis noen m avlyse en avtale fordi personen ble opptatt med noe veldig viktig eller ble forkjla, snakker jeg med Mamma om at jeg ble lei meg fr jeg legger meg under senga og vil forsvinne fordi personen "egentlig ikke ville vre sammen med meg allikevel".

 For hver situasjon jeg kommer i har jeg valg jeg kan ta om hvordan jeg skal reagere. Skal jeg reagere p den gamle og irrasjonelle mten, eller skal jeg reagere p den nye mten som faktisk hjelper

 Jeg kommer aldri til bli 100% frisk. For min del har ikke det noen betydning. Jeg tar gode avgjrelser for meg selv, og selv om jeg gjr det betyr ikke det at jeg er helt frisk. Jeg tenker automatiske negative tanker, men det betyr ikke at jeg er syk. Jeg har noen psykiske lidelser "p papiret", men det beskriver ikke meg som person, det hjelper de rundt meg forst bedre hvor jeg kommer fra, og hvordan de kan hjelpe meg bedre.

 Det tar bde tid og krefter bli bedre fra det man sliter med. Noen bruker mer tid enn andre, og det er helt greit. Alle har noe de strever med, uten at det krever en psykiatrisk diagnose. Vi trenger alle litt hjelp fra tid til annen fra bde familie og venner, og i noen tilfeller ogs fra noen mer profesjonelle innenfor skolen og helsevesenet. Til syvende og sist er vi bare mennesker med forskjellige opplevelser og oppfatninger av verden.

 N skal jeg legge meg under dyna og spille Sims mens jeg venter p bli helt frisk fra forkjlelsen som traff meg ganske plutselig, hper dere fr ei fin uke.

Psykisk Syke Skjuler seg bak Private Kontoer p Instagram, og Noen m Gjre Noe!

 Jeg har gtt litt undercover. Kanskje det er litt slemt, fordi jeg m innrmme at jeg har trkket inn i andre ungdommers personlige bobler. Ikke sprukket dem, heldigvis. Det er kanskje det jeg gjr i dag, nr jeg publiserer dette innlegget. 

 Jeg har tidligere nevnt at instagram har et eget hemmelig milj for de som sliter psykisk. Jeg vet ikke hvor mange av mine lesere som jobber i helsevesenet eller p skolen (eller lignende), men jeg vet det er noen, og jeg vil gjerne gjre spesielt dere oppmerksomme p hva som skjer i det skjulte.

 Fordi ungdommer kutter seg opp og deler bilder av hvordan de gjorde det, hva de brukte, hvorfor de gjorde det. Ungdommer sulter seg og viser fr-og-etter bilder, i noen tilfeller andre sine bilder. De legger ut bilder av sin egen og andres utsultede kropper, og skriver detaljert hva de har spist og hvor mange kalorier de har ftt i seg. Ungdommer trigger hverandre p de aller giftigste mtene tenkelig, og s skjuler de seg bak "jeg vil ikke trigge noen, jeg trenger bare f ut tankene mine". 

 Nr man velger dele sine tanker/flelser/meninger p internettet, s har man et ansvar. Du kan ikke bestemme hvordan andre skal reagere, eller hva de skal fle eller mene om det, men du vet garantert hvilken mlgruppe som mottar det du legger ut. P "priv-insta" derimot, legger du fra deg ansvaret og skyller p hvor syk du er og at du ikke egentlig vil trigge noen. 

 Hvis du sliter psykisk og ikke fler deg godt nok sett av menneskene rundt deg, uansett om du ikke blir sett fordi du ikke blir lagt merke til eller om du nekter andre legge merke til deg, s er det siste du br gjre lage en privat instagramkonto innenfor dette miljet. Det er rett og slett det samme som helle bensin p et bl.

 P instagram fr du medlidenhet og trst for alle de tingene som er destruktivt. Du fr hre alle de rette tingene. Det er ikke lengre bare du som synes synd i deg, det er "alle andre" ogs. Det er en stor trst og det fles veldig godt nr du er helt alene med tankene dine. Dessverre er det ikke bra i lengden. Du blir bare sykere og alle innleggene til de du flger som kutter seg og sulter seg og prver ta livet sitt er bensin som stadig vekk blir kastet p blet ditt som vokser seg strre og strre.

 Jeg har vrt med i dette miljet, jeg har trigget andre, jeg har kuttet meg og lagt ut bilde av stingene mine, jeg har delt hvor lite jeg har spist og hvor mye jeg har gtt ned i vekt. Jeg har kommentert p innleggene til de andre jeg fulgte om hvor synd jeg syntes i dem, om hvor bra de var, om hvor farlig det de gjorde var. Vi vet alle hva som er bra og ikke bra, innerst inne. Man kan ikke alltid for de drlige tingene man gjr, eller at man reagerer p en forferdelig usunn mte. Man trenger allikevel ikke dele alt.

 Tidligere i dag gikk jeg inn p den gamle instagram kontoen min, for se om de jeg fulgte fr har blitt bedre. Noen har det, noen har ikke det. Men det er spesielt en person jeg sjekket for se om hun har sluttet vre gift-gass p internett. Dessverre deler denne personen mer info enn fr. Om kuttene sine, ribbeina sine, om rus, personal som "ikke bryr seg". Om alt hun ikke br dele med andre ungdommer som sliter psykisk. 

 Jeg finner hverken en god eller sammenhengende mte forklare hva jeg fler rundt privat kontoene p instagram. Nr jeg tenker p det blir jeg veldig lei meg, og frustrert. Jeg har s lyst til hjelpe de som legger ut hvor mye de sliter, men jeg har ogs lyst til risse fornuft inn i hodene deres. Det de gjr er ikke bra, men jeg vet selv hvor vanskelig det er bryte det mnsteret, og hvor utrolig tft det er sprre etter hjelp eller si i fra til noen som faktisk kan hjelpe om hvordan ting er. Jeg blir ogs helt mlls over appen i seg selv. Instagram tillater alle disse kontoene. Blir de rapportert nok kan de fjernes. Det hjelper faktisk fjerne disse kontoene, s rapporter de dere ser som er giftig.

 Man blir s mye sykere av svmme rundt i sin egen dam av problemer, og man trives mye bedre i denne dammen enn p land. Nr man er vant til svmme hele tiden, er det skummelt skulle begynne g med fttene p bakken. Det er forferdelig skummelt, og det er tft. Det er s jvlig vanskelig starte p prosessen mot bli bedre, men det er virkelig verdt det. Det lover jeg.

 Hadde jeg ikke kastet meg p denne bedringsprosessen, ville jeg aldri kunne hatt en s fantastisk reise med besteforeldrene mine, som jeg hadde i slutten av Mai. Det var virkelig en av mine mest fantastiske opplevelser noen sinne, og min frste ferie uten et forkastelig forhold til mat og egen kropp. Jeg er s takknemlig for den turen, de ti dagene i Paris, at jeg vet ikke hvordan jeg skal kunne takke dere, Nanna og Bestefar. Takk for at dere tok meg med til Paris, til tross for at familieturen til Roma ikke var fantastisk. Tusen takk for at dere er der for meg, og tusen takk for at jeg alltid kan se tilbake p denne turen med et varmt hjerte.


 

 

Ikke Brutal, Men Grotesk

 "Jeg makter ingenting. Ikke i det hele tatt. Jeg bare klarer ikke. Kroppen min er snart tom, nesten helt hul. Sjelen min visner. Jeg dr raskere og raskere p innsiden. Som et virus som spiser meg opp. Livsgleden forsvinner. Motivasjonen til fortsette kampen er nesten helt borte n. Kampen jeg kjemper mot meg selv. Kampen jeg uten tvil kommer til tape. Jeg venter bare p det rette tidspunktet. Selvsagt er det rette tidspunktet etter jeg har fylt 60 r. Jeg bruker si at det beste er avslutte leken mens den fremdeles er god. Denne leken, livet mitt alts, er p grensen til bli grotesk. Kanskje det er best ende det snarest."

 Er du klar over hvor tungt det er ville ende sitt eget liv? Er du klar over hvor tungt det er g mot en sterk storm i bare nattklr, uten mulighet for en pause, uten ly, uten noen gang ha opphold i vente? Det er tungt, det. Det kan jeg st for. Det er ikke alt her i verden jeg kan st for, men det kan jeg st for. 

 Sitatet du leste er hentet fra "notater" p mobiltelefonen min. Det er lenge siden jeg skrev det, men etter ikke ha vrt suicidal p lang tid, hadde jeg egentlig glemt hvordan den flelsen var. lese dette notatet var en liten pminnelse. Ikke p hvor forferdelig ting var fr, men heller p hvor bra jeg har det n. Det kunne selvsagt vrt bedre, men det kan det alltid.

 Jeg har ftt kommentarer p at bloggen min kan oppfattes som brutal. Det synes jeg er en positiv tilbakemelding. For det er nyaktig det en depresjon er. Brutal. Jeg frykter nesten at "brutal" er et mildt ord for beskrive depresjon og suicidale tanker. Grotesk er et bedre ord. Det ordet brukte jeg da jeg skrev det siterte sitatet. Fordi det er grusomt ha en svart sky hengende over hjernen som pvirker hele kroppen og gjr deg sengeliggende. Du har egentlig ingen grunn til vre sengeliggende. Nok vitaminer i kroppen, nok mat og drikke, nok ditt, nok datt. Allikevel fr du ikke dratt kroppen ut av senga og inn i dusjen, eller ut av dra og til skolebenken. "Men det er jo bare ta deg sammen." Enkelt si- ikke enkelt utfre i praksis.

 Jeg hadde andre plager samtidig som da depresjonen var p sitt verste. Spiseproblematikk blant annet. En kombinasjon av anoreksi/bulimi og suicidalitet er veldig altoppslukende. Det er veldig krevende og plutselig er du blitt verdens mest selvopptatte drittsekk. Ikke med vilje, men det er bare slik det blir.

 Det er skummelt hvor userist mange tar selvmordstanker. Ungdommer slenger rundt diagnoser og tunge tekster p sosiale medier som om det var verdens vanligste ting. Nei, det er ikke uvanlig kjenne depressive symptomer, men en drlig dag er ikke automatisk en depresjons-diagnose. I dag er det nesten trendy ha en psykisk lidelse. Spesielt Emosjonelt Ustabil Personlighetsforstyrrelse, Anoreksi og kutting er trendy p sosiale medier, og det gjr meg skikkelig irritert. Det delegger for de som faktisk sliter med disse tingene.  

 Det er viktig ta tak i problemene fr de har ftt utviklet seg og blitt til alvorlige psykiske lidelser. Jeg tror det er enda viktigere at man blir tatt p alvor nr mann str fram til foreldre, skolepersonell, helsesster og/eller helsepersonell. Ikke vis sinne, ikke vis likegyldighet. Vis omsorg og ta saken p alvor, uansett om du tror det er "p ekte" eller bare for f oppmerksomhet.  Vr s snill, ta saken p alvor. Hvis noen sier de har tanker om ta sitt eget liv, om s bare har hatt den tanken n gang, ta det p alvor! Vi kan forebygge, vi kan hjelpe. Kanskje kan vi ikke utrydde men tenk s mye bedre og flinkere vi kan bli til gjre andre ungdommers liv bedre.

 Det er mye bedre ha drlig samvittighet for at vedkommende er sint p deg fordi du sa i fra, enn at du har drlig samvittighet i begravelsen til noen du kjenner som tok sitt eget liv. 

 
 

 Jeg er uendelig takknemlig for de menneskene rundt meg som har tatt meg p alvor og sett meg for den jeg var og den jeg er. Spesielt Mamma, som har kjempet for at jeg skulle bli hrt og f hjelp. Ogs Castiel, som lar meg kose han halvveis i hjel. 

Se p den Nye Klokka mi!

 Var det klokka som grep interessen din, eller var det armen min? Klokka var egentlig ikke ment at jeg skulle ha, det var en gave til Lillesster, men siden hun ikke ville bruke den, tok jeg den i bruk istedenfor. Det er jo praktisk med et armbndsur, selv om fargen kanskje ikke er den mest attraktive for ei 18 r gammel jente som bruker rosa to ganger hvert halvr.

 Nok om klokka. Ingen bryr seg om den- eller, jeg gjr det og mormor og morfar gjr nok ogs det, med tanke p at det var de som kjpte den. Men, som sagt, nok om klokka! Jeg har en anelse om at jeg kan bruke dette bildet som klickbait. N som du har lest til hit, kan du vel like godt lese videre?

 Mine selvpfrte arr er ikke pene. Det er folk som har mye styggere arr p armene sine enn det jeg har, men det har ingenting med saken gjre. Smerte er smerte, arr er arr. Jeg kan ikke gjre noe med mine arr, jeg kan ikke f dem til forsvinne. Det jeg kanskje kan gjre er f dere som ikke har stygge arr til forst at jeg, og andre med lignende armer, faktisk ikke kan gjre noe med dette problemet. 

 I forrige uke kom det ei jente til meg p jobb i blomsterbutikken. Hun trengte hjelp til finne en rimelig gave til ei som skulle slutte der hun var lrling. Det frste jeg merket med denne jenta var at hun var utrolig smilende og virket veldig morsom. Jeg likte henne med en gang, og det aller siste jeg la merke til var armene hennes. Hun hadde bare armer, og jeg la merke til arrene hennes. Det var tydelig at de var selvpfrte, akkurat som mine. Allikevel s definerte ikke dette henne i det hele tatt. Jeg synes hun virket fantastisk, til tross for arrene p armene hennes. Fordi det er jo nettopp det arr er, arr. Ikke mer, ikke mindre. 

  g rundt i en singlet med pne sr p armene er ikke greit, fordi: for det frste er det sjanse for infeksjon, for det andre er det teit og mange synes sr og blod veldig skremmende. g i en singlet med gamle arr, derimot, er noe helt annet, og det er helt ok. Fordi arr er laget i fortida, og alle har sin bagasje, alle har med seg en del av fortiden for resten av livet. Noen brer fortiden litt mer synlig enn andre. 

 Du m ikke dmme andre fr du har en god grunn til det. Mennesker er hva de er, nettopp mennesker, og alle fortjener en lik sjanse til bli sett og hrt. Uansett om der er arr eller ikke.

Jeg Hper Dere Fler Skyld

 Jeg tar et oppgjr med flelsene mine for tiden. Tror jeg, i alle fall. Livet mitt er mer stabilt n enn det noen gang har vrt, og det er jeg utrolig glad for. Allikevel kjenner jeg p ting jeg egentlig ikke har kjent p fr.

 Jeg har alltid vrt litt av en loner, for si det slik. Jeg har aldri vrt den populre, aldri hatt mange venner, aldri egentlig passet inn noen steder. Ikke en gang i min egen familie. I dag fler jeg meg bde godt ivaretatt og akseptert av menneskene rundt meg. Bde i familien, blant vennene mine, og p jobb. Jeg fler at jeg passer godt inn p jobb, og jeg vet ikke en gang hvordan jeg skal kunne takke spesielt dere, Line, Tonje og Janicke, for all hjelpen og sttten. Ord kan ikke beskrive hvor takknemlig jeg er for ha havnet hos dere.

 Som sagt, tar jeg et lite oppgjr med flelsene mine. Jeg har kjent meg veldig ensom og trist, fordi jeg har gtt glipp av s mye. Jeg har gtt glipp av vennskap, varme, overnattinger, flelser, glede, sinne- jeg har gtt glipp av et helt sosialt liv i barndommen min. 

 Egentlig s vet jeg ikke hvorfor det ble slik, hvorfor ble akkurat jeg en outsider? Jeg ga nok et drlig frsteinntrykk til medelevene mine da jeg begynte p barneskolen. Hjemme var det veldig mye banning, og visse bannord var nok noen av de frste ordene jeg lrte og registrerte i den mentale ordboken min. Hver gang jeg bannet som liten, lo resten av familien. P skolen, derimot, var det ingen som lo da jeg bannet av irritasjon og frustrasjon. Jeg ble nrmest hudflettet av lreren min. Men jeg skjnte ikke at jeg hadde gjort noe galt, jeg hadde ikke lrt at banne var feil. 

 Jeg hang s-og-si bare med guttene i klassen frem til tredje klasse. Jeg var livredd for dukker og leker som bevegde seg, og slik ble nok min sjanse p en vennegjeng i klassen delagt. Kan jeg tenke meg. Dessuten synes folk som regel at det er greit ha n i klassen som kan vre syndebukk, og jeg var kommet skeivt ut allerede, s hvorfor ikke bare velge meg?

 S lenge foreldrene har noe si om vennene til barna, er det obligatorisk be enten alle jentene/guttene, eller s m du be hele klassen. Frem til femte klasse ble jeg bedt i bursdag, men s stoppet det ganske brtt. Jeg ble ikke invitert lengre. De andre jentene i klassen snakket om hvor gy bursdagene var og hvor mye de gledet seg, og de sang til hverandre. Jeg sto utenfor og s p. 

 Hvert r ba jeg jentene desperat i bursdag. Det er en uskreven regel om at blir du bedt i bursdag, m du be den personen i din bursdag. Jeg pinte meg gjennom falske bursdagsfeiringer der s og si ingen snakket med meg, bare med hverandre. Ingen sa hvor mye de hadde koset seg dagen etter p skolen heller. Og jeg ble fremdeles ikke bedt i bursdag.

 Jeg synes det er urettferdig at jeg ikke har ftt de samme opplevelsene av vre en del av en gjeng, eller en del av et milj i barndommen min. Og det er det. Det er faktisk jvlig urettferdig. Det er allikevel ikke noe jeg fr gjort med det n. N kan jeg heller bare nyte faktisk bli bedt i bursdager og jeg blir satt pris p. Jeg trenger faktisk ikke vre avhengig av f aksept av jenter som ikke vil ha noe med meg gjre allikevel. 

 Jeg tror at, srlig n etter jeg opprettet denne bloggen, er det noen av dere jeg har gtt p skole med som fler dere truffet. Kanskje skyldig? Jeg hper dere gjr det. Jeg har tatt lrdom i hvordan man ikke skal behandle andre, og det hper jeg dere ogs har gjort. Det er heller ikke noen vits i gi ste tilbakemeldinger p det jeg skriver, for det er bare flaut.

 Jeg har dessuten mtt ei fantastisk jente for noen r siden som har lrt meg hva et ekte vennskap er. Mathilde, du har gtt gjennom en hel haug av dritt p grunn av at jeg aldri fikk lrt meg hvordan jeg skal takle relasjoner til andre jenter p min alder, men herregud s sterk du er som har sttt i det hele veien. Tusen takk for at du aldri ga meg opp, jeg elsker deg himmelhyt og det fr du aldri lov til glemme. 

 

 

 Hper forresten alle har hatt ei fin helg, Sofie over og ut <3

Jeg Anbefaler p det Sterkeste Utvikle en Spiseforstyrrelse

Tenk deg s lett og tom du vil fle deg uten mat i magen. Tenk s pen du vil vre, tenk p alle klrne du kan bruke. Er det ikke fristende? sulte seg selv, f kontroll, bli vakker, bli perfekt? De aller fleste nsker nok  g ned noen kilo. Det er jo en veldig lett lsning egentlig. Slutter du spise, s lser alt seg. Du gr ned i vekt, du blir vakker, og ikke minst fr du kontroll p bde kostholdet og livet ditt. Ikke sant?

 Jeg tar meg selv ofte i nske meg tynnere og penere. Jeg lager planer og dietter i hodet mitt til tider, av gammel vane. Jeg fantaserer om at det meste lser seg bare jeg spiser litt mindre og gr ned litt mer i vekt. Det er jo nyaktig det en spiseforstyrrelse nsker du skal tenke. Den lurer deg til tro at lsningen er spass enkel, og drar deg ned i en ekkel gjrme av fordervelse. 

 Media fr ofte spiseforstyrrelser, spesielt Anoreksi, til virke romantisk og attraktivt. Ungdomsfilmer kan gi bde ideer og inspirasjon til hvordan sulte seg og hvor pen du blir om du er undervektig, hvor mye oppmerksomhet du fr og hvordan du vil bli tatt vare p nr du er "syk nok". De som er preget av spisevegring tenker ofte at de ikke er syk nok til f hjelp, og derfor blir de ekstra srbar for inspirasjon og tips om hvordan de kan bli nettopp "syk nok", slik at de "fortjener" bli frisk. 

 Spiseforstyrrelser er ikke attraktivt p noen som helst mte. Det pvirker bde det mentale og det fysiske veldig negativt. Mten det blir fremstilt i media gjr meg rett og slett fortvilet. Hvordan har de guts til vise spiseforstyrrelser som attraktivt? Er det attraktivt besvime p bussen? Er det attraktivt begynne grte fordi lreren spanderer pizza p klassen? Er det attraktivt samle poser med oppkast under senga? Nei, nei og atter nei

 Jeg har lest Evig Sndag av Linnea Myhre, Hvis Jeg Forsvinner, Ser du Meg da? av Kristine Getz og leser Anorektisk av Ingeborg Senneset. Og takk gud for at disse fantastiske jentene str frem og viser hva Anoreksi egentlig er. Og ikke minst Ulrikke Falch, som str frem og er garantert en av de sterkeste kvinnene jeg vet om. Jeg beundrer disse damene utrolig mye, men her igjen har media gjort en feil. De "eneste" som blir populre i media er de jentene som har slitt med Anoreksi. Det er de som blir fremhevet.

 Hva med guttene med anoreksi? Hva med Bulimi? Hva med Overspising, Ortoreksi og alle andre blandinger og former for spiseforstyrrelser? Det lager de ikke filmer om. Det er ikke hovedartikkelen i avisa. 

 Jeg vil si at jeg er frisk fra min spiseforstyrrelse. Jeg spiser regelmessig hver dag, spiser kake og boller hvis jeg har lyst p, fr i meg nok av alt det kroppen min trenger for ha det bra Jeg har ikke kastet opp p over ett r. Jeg grter ikke lengre etter ha passert 500 kalorier p en dag. Jeg fr ikke pustebesvr av at noen tilbyr meg mat uten at jeg hadde planlagt spise det sekundet. 

 Jeg er ikke fornyd med utseende til kroppen min, men den stakkar kroppen min har vrt gjennom nok n. Jeg har straffet den, skadet den, mobbet den, til og med prvd eliminere den. Den har ikke gjort noe annet enn fungere. Dette er den eneste kroppen jeg noen gang vil ha. Jeg kan like godt ta vare p den. Det synes jeg du ogs skal tenke neste gang du ser p kroppen din og dmmer den for alle feilene den brer. Vr takknemlig for kroppen din, og gi den ros for alt den klarer g gjennom. 

 Hverken du eller kroppen din fortjener ha det vondt. Med mindre du er Hitler. Eller kanskje Donald Trump.

"Jeg Skjnner Godt at Faren din Tok Livet Sitt, nr Han Hadde Deg som Datter"

 Barn kan vre, rett og slett, groteske. Fr de ikke viljen sin, stikker de med den styggeste kommentaren de kan komme p. Det har jeg selv gjort, og det har jeg selv kjent p. 

 Jeg har lrt ikke stole p andre. Hver eneste gang jeg pnet meg litt for noen, slo det tilbake p ett eller annet vis. Det gjorde det ogs en liten stund etter Pappa tok livet sitt. Man skulle jo tro at jeg, som var etterlatt, skulle ha nok av folk snakke med, men det var overhodet ikke tilfellet. Det var krise og kaos i familien, jeg hadde knapt med venner, og p skolen var det egentlig ingen som visste helt hvordan de skulle hverken reagere eller hjelpe. Broren min og jeg dro noen ganger til helsesster, men vi fikk ikke akkurat snakket om hva som foregikk hjemme eller i hodene vre der, det var mer en salgs "bearbeiding" av sogen. Det er umulig  bearbeide sorgen du kjenner etter at faren din tar livet sitt, bare to mneder etter det har skjedd. Det kan jeg skrive under p.

 Noen av de som jobbet p skolen var mer hjelpsomme enn andre. Anne, jeg vet du leser dette, og jeg vil si tusen takk for at du var en s stor sttte for meg i syvende klasse. Jeg setter utrolig stor pris p at jeg kunne komme til deg, at du kom til meg, at du tok meg med p kirkegrden, og at du lot meg slippe litt unna den "vanlige" skolehverdagen. Er mulig jeg tar feil, men jeg er ganske sikker p at du overhode ikke visste hva du skulle gjre der og da, fordi det var en utrolig vanskelig situasjon, men tusen takk for at du var deg for meg. Jeg er virkelig veldig takknemlig.

 

 Jeg hadde aldri hatt stor kontakt med klassen min p barneskolen, og den kontakten jeg hadde syntes jeg var veldig vanskelig forholde meg til. Jeg klarte aldri helt forst de sosiale kodene. Ikke fordi jeg var dum, men fordi jeg hadde alt for mye annet i hodet mitt fra fr av, og var sterkt preget av tidligere inntrykk og erfaringer med sosial kontakt. Det ble rett og slett for vanskelig for meg forst jevnaldrende med et normalt tilknytningsmnster og "normale" flelser.

 Da Pappa dde, var reaksjonene veldig forskjellige. Frst ble jeg anklaget av noen i klassen, over MSN, for lyve. At det jeg sa ikke var sant og at jeg var oppmerksomhetssyk, og, ikke minst, et forferdelig menneske som kunne lyve om noe slikt. Noen f prvde komme med trstende ord, men ingen 12-ringer vet hva de skal si til noen som mister forelderen sin p den mten. For det frste er det s og si ingen 12-ringer som forstr hva selvmord er, og for det andre s er "vanlige" 12-ringers strste problemer ikke i nrheten av s dramatiske som et selvmord. Heldigvis.

 Den vanligste reaksjonen jeg ble truffet av, var at jeg plutselig var blitt til luft. Folk visste ikke hva de skulle si til meg, om de skulle snakke om det som var hendt eller snakke om noe annet, s derfor latet de nok som om ingenting hadde skjedd, og som om at vi aldri hadde mttes fr. Dessuten var jeg nok en av de aller minst populre i klassen, det falt ikke klassekameratene mine naturlig inn vre sammen med meg eller snakke med meg, uansett om Pappa var dd eller ikke. 

 Frste gang jeg virkelig pnet meg for noen om selvmordet til Pappa, fikk jeg det kastet rett i ansiktet mitt en liten tid etterp. Det slo meg s hardt, hardere enn noen andre ord jeg hadde ftt direkte kastet p meg tidligere hadde gjort. Jeg hadde pnet meg om skyldflelsen jeg flte. Jeg flte meg hyst ansvarlig for at Pappa gjorde det han gjorde, og jeg fortalte det bare til en person. Til den dag i dag, angrer jeg fremdeles p at jeg delte det.

 Jeg hadde aldri egentlig forholdt meg til noen s tett utenfor familien min fr, og i alle fall ikke noen p min egen alder. Jeg vet ikke helt hva som egentlig skjedde, men det fungerte drlig vre venner og det hele endte i en stor, stor krangel. 

 "Jeg skjnner godt at faren din tok livet sitt, nr han hadde deg som datter. Du hadde helt rett, Sofie, det var din feil."

 Jeg har alltid vrt klar over at ord kan gjre vondt, at mennesker kan vre slemme, men at det kunne verke p den mten det gjorde da, at noen kunne vre s grusom som det mennesket var da, det hadde jeg aldri trodd.
 

Selvskading er Mer enn Bare noen sm Risp p Armene

 P en liten avstand kan huden p armene mine virke brannskadet, men hvis man ser nrme nok, er det ikke vanskelig si hvorfor armene mine ser ut som de gjr. kutte opp huden sin kan komme som en reaksjon p veldig mye forskjellig, og det er veldig synlig. 

 Da jeg selvskadet for frste gang var jeg ti r og trengte hjelp. Dessverre for ti r gamle meg, fikk jeg ikke den responsen jeg hadde hpet p. Det var et rop om hjelp som ikke ble hrt. Muligens fordi jeg ikke turte vise srene mine til noen rundt meg. Jeg var livredd for vre til bry og lage problemer hjemme, men jeg hadde ogs hrt at selvskade ville gi trst og omsorg; at noen ville forst at jeg hadde det vondt. 

 Jeg bestemte meg for stoppe kutte, siden det allikevel ikke hjalp, men det ble raskt en avhengighet og en trst. Det flyttet vonde tanker til noe annet. Istedenfor at jeg hadde tunge tanker, hadde jeg heller hud som svei og gjorde vondt under genseren. Istedenfor ha vondt inne i meg, hadde jeg vondt p kroppen. Da jeg var ti r gammel, var det en stor trst kjenne at det faktisk var noe galt med meg, at jeg faktisk hadde en grunn til ha det vondt.

 I de aller fleste tilfeller s eskalerer selvskading med tid. Det kan bli mer hurtig og/eller mer "alvorlig". Jeg tenker at det er like alvorlig uansett hvor mange kutt eller hvor dype kutt. Smerte er smerte, men noen tilfeller vil trenge hjelp fra helsepersonell eller andre for rense, stoppe bldning og lukke srene.

 Mange tror at selvskading er det samme som kutting, og de aller fleste vil nok tenke p kutting nr de hrer om selvskading. Nettopp fordi kutte seg er spass synlig, vil det, i mange tilfeller, raskt bli oppdaget og tatt p alvor. Det er bra, men det er s lett ikke fange opp de som selvskader p en mindre synlig mte.

 All form for egenpfrt smerte er selvskading. nekte seg selv mat, kaste opp mat som straff, sl seg selv med eller uten gjenstander, rive ut hr fra eget hode, klipe, klore og bite egen kropp, pfre brannskader og ogs det gi nedlatende kommentarer til seg selv er selvskading. Jeg tror det er alt for mange p "utsiden" som glemmer at det finnes flere mter skade seg selv p, og det er absolutt ikke bra.

 Det er ikke greit i det hele tatt, selv om jeg kan forst hvorfor det er slik. Et alt for stort antall ungdommer kutter seg selv for f sympati og oppmerksomhet. Jeg sier ikke at alle "selvskadere" gjr det, men jeg vet at det er et stort problem, spesielt p ungdomsskolen. Ikke alltid, men ofte. Flere har fortalt at de har gtt i klasse med noen som sammenligner kuttene sine og konkurrerer om ha flest eller dypest kutt, og det delegger s mye for de som faktisk sliter med selvskading, de som faktisk ikke har noen annen mte uttrykke seg selv eller f utlp av flelser p. 

 De som selvskader er ikke dumme, de er ganske smarte og de stoler p overlevelsesinstinktet sitt. Det betyr ikke at skade seg selv er en god lsning, for det er det ikke. Det er klassisk tro at man har alt under kontroll, men det har man ikke. I begynnelsen, ja, kanskje, men etterhvert s vil det eskalere og man mister bde kontroll og oversikt. 

 Det er viktig fange opp selvskading, og det er viktig ta tak i det s tidlig som mulig. Ser du en ti r gammel reservert jente med sr p armene, uansett hvor sm eller f, skal du ta tak i det med en gang. Snakk med personen det gjelder, spr hvordan situasjonen er, ta videre kontakt med foreldre og, hvis ndvendig, fastlege eller andre (Helsesster, BUP, osv.). Det kan vre skummelt bryte inn i en vanskelig situasjon, men det er dobbelt s skummelt hvis man lar det vre.

 Hvis du sliter med selvskading, flg dette rdet: vent 15 minutter! Hvis du venter 15 minutter fra du kjenner skadetrangen, s kommer det mest sannsynlig til g over. Hvis det ikke er gtt over til da, vent 15 minutter til. Trangen gr over hvis du venter. Det gr over og det gr bra. Se p dette ste bildet av katten min, Castiel. Det gr over, og det gr bra. Det lover jeg. 

 

Du er ikke Syk Nok, med mindre du har Sydd Minst 100 Sting

 Da jeg ble akutt innlagt for frste gang som 16-ring, ble jeg introdusert for en helt ny verden. 

 Jeg var innlagt to ganger mellom skolestart og jul i 2015. Det var intenst, skummelt og spennende p samme tid, og det jeg sitter igjen med i dag er at de to innleggelsene ikke gjorde s mye for seg. Det var virkelig for det beste der og da, og det var starten p innse at jeg faktisk var syk, men jeg ble innlagt igjen like etter nyttr p ca samme grunnlag. 

 Psykiatrien er garantert klar over dette allerede, men jeg tror ikke at de som str p utsiden er like informerte...

  bli innlagt i den tffeste delen av ungdomstida er som helle bensin p et bl. Ja, du fr god og intens oppflging og stabilisering, men det er bare halvparten av innleggelsen. Du blir eksponert for nye problemer og lidelser. Du mter ungdommer i lignende situasjon som du selv er i, og det kan vre en veldig god trst, men det er ikke alle som er ute etter finne trst og sttte i andre. 

 Vi trenger alle bli sett og hrt, noen mer enn andre. Noen har helt feil strategi for f oppmerksomheten de s srt nsker og trenger. Under mine to frste innleggelser mtte jeg mennesker som skrt av ting jeg aldri kunne forestilt meg skrytt av selv. Jeg fikk s mye undvendig informasjon fra ungdommer om hvor lenge de hadde sultet seg, hvor mange kg de hadde gtt ned p kort tid, hva deres laveste vekt var, hvor mange overdoser de hadde tatt, hvor mange innleggelser de hadde hatt tidligere, hvor mange sting de hadde sydd. De ramset opp diagnoser som deres behandlere mistenkte at de kunne ha. 

 Hadde noen kommet til meg med slik informasjon i dag, ville jeg bedt dem om holde kjeft. Rett og slett fordi det er triggende og unsket informasjon. Jeg blir ikke trigget av slikt n, men i slutten av 2015 gjorde det stort inntrykk p meg. Jeg var ikke syk nok til vre innlagt, jeg tok opp plassen til noen som trengte den mer enn jeg gjorde. Jeg hadde aldri mttet p legevakta etter ha selvskadet. Jeg var ikke alvorlig undervektig. Det lille motet jeg hadde i meg forsvant.

 For gjre saken enda verre, ble jeg introdusert til et lite samfunn p instagram. "Har du ikke privinsta?" Jeg mtte selvsagt f meg det, og selv om intensjonen er god, og jeg har blitt kjent med mange flotte mennesker via dette samfunnet, skulle jeg nsket at jeg aldri lot meg overtale til opprette den instagram-kontoen. Et helt samfunn med syke og konkurrerende ungdommer er fordmt til g galt! Oppdateringer med bde bilder og tekst av ferske kutt, sting, sykehussenger, ribbein, osv. Ungdommer, spesielt mellom 12 og 16, konkurrerte om hvem som kunne skade seg selv mest alvorlig, hvor mange ganger de kunne prve ta livet sitt og hvor mange turer de ble tvunget med til bde legevakt og sykehus. 

 Intensjonen bak samfunnet er, som sagt, god. Du skal kunne lufte tankene dine uten bli dmt for det, f sttte og gi sttte til andre som er i lignende situasjon som deg selv. Hadde det bare fungert slik, hadde det ikke vrt noe problem. Selvsagt er det gode sider av miljet som ikke er like giftig. Dessverre er den gode siden mye mindre enn den drlige siden. Jeg har valgt slette min konto for en stund siden, fordi jeg er sikker p at den holdt meg tilbake i min bedringsprosess.

  hive seg ut i recovery for bli bedre fra psykisk sykdom er skummelt og utrolig vanskelig. Du trenger ikke ha sydd 100 sting for vre syk nok til fortjene bli bedre. Det er allikevel veldig mange som tror det. Spesielt er mange veldig opphengt i mtte vre syk nok for fortjene bli frisk fra uansett hva. Det synes jeg er dumt, og det tror jeg bde innleggelser (spesielt p avdelinger for de under 18 r) og instagram kan ha noe skyld i. 

 Alle mennesker fortjener en lik sjanse p et godt liv, og alle som velger dele sine tanker p sosiale medier har et likt ansvar om bidra positivt. 

"Fra Kronisk Suicidal til nske og Ville Livet"

 Hvordan starter man en blogg? Starter man i det hele tatt en blogg? Det er kommet til det punktet hvor bde broren min og bestevenninna mi maser om at de er lei av at jeg maser om ha s utrolig lyst til starte en blogg. "S lag en blogg da, Sofie! har allerede sagt at sttta d!"

 Jeg nsker ikke utlevere meg selv, jeg nsker ikke dele mine aller tyngste stunder. Jeg nsker i hvert fall ikke gi ideer til 14 r gamle ungdommer om hvordan de skal kaste opp, sulte, kutte eller prve og/eller utfre selvmord. Det er det motsatte jeg nsker. Jeg nsker fjerne stigma, jeg nsker lre og vre pen, men samtidig ha grenser. Jeg nsker s sterkt bidra til noe positivt, hjelpe andre som har det forferdelig og undvendig tungt. 

 Med tanke p hvor jeg str i dag, vet jeg ikke hvordan jeg skal klare n ut til andre, og derfor starter jeg her, p denne bloggen. 

 Sitatet som str i overskriften er tatt fra den nylige epikrisen skrevet av (den forrige) psykologen min. Jeg ble vurdert som kronisk suicidal da jeg startet i behandling hos henne. Jeg tenkte p d konstant og var akutt innlagt, bde p psykiatrisk og somatisk avdeling. Tilvrelsen min var overveldende og jeg hadde ingen anelse om hvordan jeg skulle klare overleve, fordi jeg ville ikke overleve. Dette gikk utover vennene mine, familien min, skolegang og fritidsaktiviteter. 

 Jeg hadde ingen tro p at jeg skulle bli 18 r gammel, men n sitter jeg her, 18 r gammel og ikke bare et nske om leve, men et nske om hjelpe andre som ikke nsker leve. Og jeg vil virkelig f stemplet forstelse inn i hodene p mennesker som mangler det. Ogs, sist men ikke minst vil jeg vise at det slite psykisk er ikke noe skamme seg over, selv om jeg har gjort det selv s lenge jeg kan huske. Jeg gjr det enda, men litt mindre og mindre for hver uke som gr. 

 Derfor nsker jeg invitere dere inn i deler av mitt liv. Jeg vil spre litt fakta,  litt erfaring, litt egne interesser og litt omsorg fra n av og fremover.