Ikke Brutal, Men Grotesk

 "Jeg makter ingenting. Ikke i det hele tatt. Jeg bare klarer ikke. Kroppen min er snart tom, nesten helt hul. Sjelen min visner. Jeg dør raskere og raskere på innsiden. Som et virus som spiser meg opp. Livsgleden forsvinner. Motivasjonen til å fortsette kampen er nesten helt borte nå. Kampen jeg kjemper mot meg selv. Kampen jeg uten tvil kommer til å tape. Jeg venter bare på det rette tidspunktet. Selvsagt er det rette tidspunktet etter jeg har fylt 60 år. Jeg bruker å si at det beste er å avslutte leken mens den fremdeles er god. Denne leken, livet mitt altså, er på grensen til å bli grotesk. Kanskje det er best å ende det snarest."

 Er du klar over hvor tungt det er å ville ende sitt eget liv? Er du klar over hvor tungt det er å gå mot en sterk storm i bare nattklær, uten mulighet for en pause, uten ly, uten å noen gang ha opphold i vente? Det er tungt, det. Det kan jeg stå for. Det er ikke alt her i verden jeg kan stå for, men det kan jeg stå for. 

 Sitatet du leste er hentet fra "notater" på mobiltelefonen min. Det er lenge siden jeg skrev det, men etter å ikke ha vært suicidal på lang tid, hadde jeg egentlig glemt hvordan den følelsen var. Å lese dette notatet var en liten påminnelse. Ikke på hvor forferdelig ting var før, men heller på hvor bra jeg har det nå. Det kunne selvsagt vært bedre, men det kan det alltid.

 Jeg har fått kommentarer på at bloggen min kan oppfattes som brutal. Det synes jeg er en positiv tilbakemelding. For det er nøyaktig det en depresjon er. Brutal. Jeg frykter nesten at "brutal" er et mildt ord for å beskrive depresjon og suicidale tanker. Grotesk er et bedre ord. Det ordet brukte jeg da jeg skrev det siterte sitatet. Fordi det er grusomt å ha en svart sky hengende over hjernen som påvirker hele kroppen og gjør deg sengeliggende. Du har egentlig ingen grunn til å være sengeliggende. Nok vitaminer i kroppen, nok mat og drikke, nok ditt, nok datt. Allikevel får du ikke dratt kroppen ut av senga og inn i dusjen, eller ut av døra og til skolebenken. "Men det er jo bare å ta deg sammen." Enkelt å si- ikke enkelt å utføre i praksis.

 Jeg hadde andre plager samtidig som da depresjonen var på sitt verste. Spiseproblematikk blant annet. En kombinasjon av anoreksi/bulimi og suicidalitet er veldig altoppslukende. Det er veldig krevende og plutselig er du blitt verdens mest selvopptatte drittsekk. Ikke med vilje, men det er bare slik det blir.

 Det er skummelt hvor useriøst mange tar selvmordstanker. Ungdommer slenger rundt diagnoser og tunge tekster på sosiale medier som om det var verdens vanligste ting. Nei, det er ikke uvanlig å kjenne depressive symptomer, men en dårlig dag er ikke automatisk en depresjons-diagnose. I dag er det nesten trendy å ha en psykisk lidelse. Spesielt Emosjonelt Ustabil Personlighetsforstyrrelse, Anoreksi og kutting er trendy på sosiale medier, og det gjør meg skikkelig irritert. Det ødelegger for de som faktisk sliter med disse tingene.  

 Det er viktig å ta tak i problemene før de har fått utviklet seg og blitt til alvorlige psykiske lidelser. Jeg tror det er enda viktigere at man blir tatt på alvor når mann står fram til foreldre, skolepersonell, helsesøster og/eller helsepersonell. Ikke vis sinne, ikke vis likegyldighet. Vis omsorg og ta saken på alvor, uansett om du tror det er "på ekte" eller bare for å få oppmerksomhet.  Vær så snill, ta saken på alvor. Hvis noen sier de har tanker om å ta sitt eget liv, om så bare har hatt den tanken én gang, ta det på alvor! Vi kan forebygge, vi kan hjelpe. Kanskje kan vi ikke utrydde men tenk så mye bedre og flinkere vi kan bli til å gjøre andre ungdommers liv bedre.

 Det er mye bedre å ha dårlig samvittighet for at vedkommende er sint på deg fordi du sa i fra, enn at du har dårlig samvittighet i begravelsen til noen du kjenner som tok sitt eget liv. 

 
 

 Jeg er uendelig takknemlig for de menneskene rundt meg som har tatt meg på alvor og sett meg for den jeg var og den jeg er. Spesielt Mamma, som har kjempet for at jeg skulle bli hørt og få hjelp. Også Castiel, som lar meg kose han halvveis i hjel. 

Se på den Nye Klokka mi!

 Var det klokka som grep interessen din, eller var det armen min? Klokka var egentlig ikke ment at jeg skulle ha, det var en gave til Lillesøster, men siden hun ikke ville bruke den, tok jeg den i bruk istedenfor. Det er jo praktisk med et armbåndsur, selv om fargen kanskje ikke er den mest attraktive for ei 18 år gammel jente som bruker rosa to ganger hvert halvår.

 Nok om klokka. Ingen bryr seg om den- eller, jeg gjør det og mormor og morfar gjør nok også det, med tanke på at det var de som kjøpte den. Men, som sagt, nok om klokka! Jeg har en anelse om at jeg kan bruke dette bildet som klickbait. Nå som du har lest til hit, kan du vel like godt lese videre?

 Mine selvpåførte arr er ikke pene. Det er folk som har mye styggere arr på armene sine enn det jeg har, men det har ingenting med saken å gjøre. Smerte er smerte, arr er arr. Jeg kan ikke gjøre noe med mine arr, jeg kan ikke få dem til å forsvinne. Det jeg kanskje kan gjøre er å få dere som ikke har stygge arr til å forstå at jeg, og andre med lignende armer, faktisk ikke kan gjøre noe med dette problemet. 

 I forrige uke kom det ei jente til meg på jobb i blomsterbutikken. Hun trengte hjelp til å finne en rimelig gave til ei som skulle slutte der hun var lærling. Det første jeg merket med denne jenta var at hun var utrolig smilende og virket veldig morsom. Jeg likte henne med en gang, og det aller siste jeg la merke til var armene hennes. Hun hadde bare armer, og jeg la merke til arrene hennes. Det var tydelig at de var selvpåførte, akkurat som mine. Allikevel så definerte ikke dette henne i det hele tatt. Jeg synes hun virket fantastisk, til tross for arrene på armene hennes. Fordi det er jo nettopp det arr er, arr. Ikke mer, ikke mindre. 

 Å gå rundt i en singlet med åpne sår på armene er ikke greit, fordi: for det første er det sjanse for infeksjon, for det andre er det teit og mange synes sår og blod veldig skremmende. Å gå i en singlet med gamle arr, derimot, er noe helt annet, og det er helt ok. Fordi arr er laget i fortida, og alle har sin bagasje, alle har med seg en del av fortiden for resten av livet. Noen bærer fortiden litt mer synlig enn andre. 

 Du må ikke dømme andre før du har en god grunn til det. Mennesker er hva de er, nettopp mennesker, og alle fortjener en lik sjanse til å bli sett og hørt. Uansett om der er arr eller ikke.

Jeg Håper Dere Føler Skyld

 Jeg tar et oppgjør med følelsene mine for tiden. Tror jeg, i alle fall. Livet mitt er mer stabilt nå enn det noen gang har vært, og det er jeg utrolig glad for. Allikevel kjenner jeg på ting jeg egentlig ikke har kjent på før.

 Jeg har alltid vært litt av en loner, for å si det slik. Jeg har aldri vært den populære, aldri hatt mange venner, aldri egentlig passet inn noen steder. Ikke en gang i min egen familie. I dag føler jeg meg både godt ivaretatt og akseptert av menneskene rundt meg. Både i familien, blant vennene mine, og på jobb. Jeg føler at jeg passer godt inn på jobb, og jeg vet ikke en gang hvordan jeg skal kunne takke spesielt dere, Line, Tonje og Janicke, for all hjelpen og støtten. Ord kan ikke beskrive hvor takknemlig jeg er for å ha havnet hos dere.

 Som sagt, tar jeg et lite oppgjør med følelsene mine. Jeg har kjent meg veldig ensom og trist, fordi jeg har gått glipp av så mye. Jeg har gått glipp av vennskap, varme, overnattinger, følelser, glede, sinne- jeg har gått glipp av et helt sosialt liv i barndommen min. 

 Egentlig så vet jeg ikke hvorfor det ble slik, hvorfor ble akkurat jeg en outsider? Jeg ga nok et dårlig førsteinntrykk til medelevene mine da jeg begynte på barneskolen. Hjemme var det veldig mye banning, og visse bannord var nok noen av de første ordene jeg lærte og registrerte i den mentale ordboken min. Hver gang jeg bannet som liten, lo resten av familien. På skolen, derimot, var det ingen som lo da jeg bannet av irritasjon og frustrasjon. Jeg ble nærmest hudflettet av læreren min. Men jeg skjønte ikke at jeg hadde gjort noe galt, jeg hadde ikke lært at å banne var feil. 

 Jeg hang så-og-si bare med guttene i klassen frem til tredje klasse. Jeg var livredd for dukker og leker som bevegde seg, og slik ble nok min sjanse på en vennegjeng i klassen ødelagt. Kan jeg tenke meg. Dessuten synes folk som regel at det er greit å ha én i klassen som kan være syndebukk, og jeg var kommet skeivt ut allerede, så hvorfor ikke bare velge meg?

 Så lenge foreldrene har noe å si om vennene til barna, er det obligatorisk å be enten alle jentene/guttene, eller så må du be hele klassen. Frem til femte klasse ble jeg bedt i bursdag, men så stoppet det ganske brått. Jeg ble ikke invitert lengre. De andre jentene i klassen snakket om hvor gøy bursdagene var og hvor mye de gledet seg, og de sang til hverandre. Jeg sto utenfor og så på. 

 Hvert år ba jeg jentene desperat i bursdag. Det er en uskreven regel om at blir du bedt i bursdag, må du be den personen i din bursdag. Jeg pinte meg gjennom falske bursdagsfeiringer der så og si ingen snakket med meg, bare med hverandre. Ingen sa hvor mye de hadde koset seg dagen etter på skolen heller. Og jeg ble fremdeles ikke bedt i bursdag.

 Jeg synes det er urettferdig at jeg ikke har fått de samme opplevelsene av å være en del av en gjeng, eller en del av et miljø i barndommen min. Og det er det. Det er faktisk jævlig urettferdig. Det er allikevel ikke noe jeg får gjort med det nå. Nå kan jeg heller bare nyte å faktisk bli bedt i bursdager og jeg blir satt pris på. Jeg trenger faktisk ikke være avhengig av å få aksept av jenter som ikke vil ha noe med meg å gjøre allikevel. 

 Jeg tror at, særlig nå etter jeg opprettet denne bloggen, er det noen av dere jeg har gått på skole med som føler dere truffet. Kanskje skyldig? Jeg håper dere gjør det. Jeg har tatt lærdom i hvordan man ikke skal behandle andre, og det håper jeg dere også har gjort. Det er heller ikke noen vits i å gi søte tilbakemeldinger på det jeg skriver, for det er bare flaut.

 Jeg har dessuten møtt ei fantastisk jente for noen år siden som har lært meg hva et ekte vennskap er. Mathilde, du har gått gjennom en hel haug av dritt på grunn av at jeg aldri fikk lært meg hvordan jeg skal takle relasjoner til andre jenter på min alder, men herregud så sterk du er som har stått i det hele veien. Tusen takk for at du aldri ga meg opp, jeg elsker deg himmelhøyt og det får du aldri lov til å glemme. 

 

 

 Håper forresten alle har hatt ei fin helg, Sofie over og ut <3

Jeg Anbefaler på det Sterkeste å Utvikle en Spiseforstyrrelse

Tenk deg så lett og tom du vil føle deg uten mat i magen. Tenk så pen du vil være, tenk på alle klærne du kan bruke. Er det ikke fristende? Å sulte seg selv, få kontroll, bli vakker, bli perfekt? De aller fleste ønsker nok å gå ned noen kilo. Det er jo en veldig lett løsning egentlig. Slutter du å spise, så løser alt seg. Du går ned i vekt, du blir vakker, og ikke minst får du kontroll på både kostholdet og livet ditt. Ikke sant?

 Jeg tar meg selv ofte i å ønske meg tynnere og penere. Jeg lager planer og dietter i hodet mitt til tider, av gammel vane. Jeg fantaserer om at det meste løser seg bare jeg spiser litt mindre og går ned litt mer i vekt. Det er jo nøyaktig det en spiseforstyrrelse ønsker du skal tenke. Den lurer deg til å tro at løsningen er såpass enkel, og drar deg ned i en ekkel gjørme av fordervelse. 

 Media får ofte spiseforstyrrelser, spesielt Anoreksi, til å virke romantisk og attraktivt. Ungdomsfilmer kan gi både ideer og inspirasjon til hvordan å sulte seg og hvor pen du blir om du er undervektig, hvor mye oppmerksomhet du får og hvordan du vil bli tatt vare på når du er "syk nok". De som er preget av spisevegring tenker ofte at de ikke er syk nok til å få hjelp, og derfor blir de ekstra sårbar for inspirasjon og tips om hvordan de kan bli nettopp "syk nok", slik at de "fortjener" å bli frisk. 

 Spiseforstyrrelser er ikke attraktivt på noen som helst måte. Det påvirker både det mentale og det fysiske veldig negativt. Måten det blir fremstilt i media gjør meg rett og slett fortvilet. Hvordan har de guts til å vise spiseforstyrrelser som attraktivt? Er det attraktivt å besvime på bussen? Er det attraktivt å begynne å gråte fordi læreren spanderer pizza på klassen? Er det attraktivt å samle poser med oppkast under senga? Nei, nei og atter nei

 Jeg har lest Evig Søndag av Linnea Myhre, Hvis Jeg Forsvinner, Ser du Meg da? av Kristine Getz og leser Anorektisk av Ingeborg Senneset. Og takk gud for at disse fantastiske jentene står frem og viser hva Anoreksi egentlig er. Og ikke minst Ulrikke Falch, som står frem og er garantert en av de sterkeste kvinnene jeg vet om. Jeg beundrer disse damene utrolig mye, men her igjen har media gjort en feil. De "eneste" som blir populære i media er de jentene som har slitt med Anoreksi. Det er de som blir fremhevet.

 Hva med guttene med anoreksi? Hva med Bulimi? Hva med Overspising, Ortoreksi og alle andre blandinger og former for spiseforstyrrelser? Det lager de ikke filmer om. Det er ikke hovedartikkelen i avisa. 

 Jeg vil si at jeg er frisk fra min spiseforstyrrelse. Jeg spiser regelmessig hver dag, spiser kake og boller hvis jeg har lyst på, får i meg nok av alt det kroppen min trenger for å ha det bra Jeg har ikke kastet opp på over ett år. Jeg gråter ikke lengre etter å ha passert 500 kalorier på en dag. Jeg får ikke pustebesvær av at noen tilbyr meg mat uten at jeg hadde planlagt å spise det sekundet. 

 Jeg er ikke fornøyd med utseende til kroppen min, men den stakkar kroppen min har vært gjennom nok nå. Jeg har straffet den, skadet den, mobbet den, til og med prøvd å eliminere den. Den har ikke gjort noe annet enn å fungere. Dette er den eneste kroppen jeg noen gang vil ha. Jeg kan like godt ta vare på den. Det synes jeg du også skal tenke neste gang du ser på kroppen din og dømmer den for alle feilene den bærer. Vær takknemlig for kroppen din, og gi den ros for alt den klarer å gå gjennom. 

 Hverken du eller kroppen din fortjener å ha det vondt. Med mindre du er Hitler. Eller kanskje Donald Trump.

"Jeg Skjønner Godt at Faren din Tok Livet Sitt, når Han Hadde Deg som Datter"

 Barn kan være, rett og slett, groteske. Får de ikke viljen sin, stikker de med den styggeste kommentaren de kan komme på. Det har jeg selv gjort, og det har jeg selv kjent på. 

 Jeg har lært å ikke stole på andre. Hver eneste gang jeg åpnet meg litt for noen, slo det tilbake på ett eller annet vis. Det gjorde det også en liten stund etter Pappa tok livet sitt. Man skulle jo tro at jeg, som var etterlatt, skulle ha nok av folk å snakke med, men det var overhodet ikke tilfellet. Det var krise og kaos i familien, jeg hadde knapt med venner, og på skolen var det egentlig ingen som visste helt hvordan de skulle hverken reagere eller hjelpe. Broren min og jeg dro noen ganger til helsesøster, men vi fikk ikke akkurat snakket om hva som foregikk hjemme eller i hodene våre der, det var mer en salgs "bearbeiding" av sogen. Det er umulig å bearbeide sorgen du kjenner etter at faren din tar livet sitt, bare to måneder etter det har skjedd. Det kan jeg skrive under på.

 Noen av de som jobbet på skolen var mer hjelpsomme enn andre. Anne, jeg vet du leser dette, og jeg vil si tusen takk for at du var en så stor støtte for meg i syvende klasse. Jeg setter utrolig stor pris på at jeg kunne komme til deg, at du kom til meg, at du tok meg med på kirkegården, og at du lot meg slippe litt unna den "vanlige" skolehverdagen. Er mulig jeg tar feil, men jeg er ganske sikker på at du overhode ikke visste hva du skulle gjøre der og da, fordi det var en utrolig vanskelig situasjon, men tusen takk for at du var deg for meg. Jeg er virkelig veldig takknemlig.

 

 Jeg hadde aldri hatt stor kontakt med klassen min på barneskolen, og den kontakten jeg hadde syntes jeg var veldig vanskelig å forholde meg til. Jeg klarte aldri helt å forstå de sosiale kodene. Ikke fordi jeg var dum, men fordi jeg hadde alt for mye annet i hodet mitt fra før av, og var sterkt preget av tidligere inntrykk og erfaringer med sosial kontakt. Det ble rett og slett for vanskelig for meg å forstå jevnaldrende med et normalt tilknytningsmønster og "normale" følelser.

 Da Pappa døde, var reaksjonene veldig forskjellige. Først ble jeg anklaget av noen i klassen, over MSN, for å lyve. At det jeg sa ikke var sant og at jeg var oppmerksomhetssyk, og, ikke minst, et forferdelig menneske som kunne lyve om noe slikt. Noen få prøvde å komme med trøstende ord, men ingen 12-åringer vet hva de skal si til noen som mister forelderen sin på den måten. For det første er det så og si ingen 12-åringer som forstår hva selvmord er, og for det andre så er "vanlige" 12-åringers største problemer ikke i nærheten av så dramatiske som et selvmord. Heldigvis.

 Den vanligste reaksjonen jeg ble truffet av, var at jeg plutselig var blitt til luft. Folk visste ikke hva de skulle si til meg, om de skulle snakke om det som var hendt eller snakke om noe annet, så derfor latet de nok som om ingenting hadde skjedd, og som om at vi aldri hadde møttes før. Dessuten var jeg nok en av de aller minst populære i klassen, det falt ikke klassekameratene mine naturlig inn å være sammen med meg eller snakke med meg, uansett om Pappa var død eller ikke. 

 Første gang jeg virkelig åpnet meg for noen om selvmordet til Pappa, fikk jeg det kastet rett i ansiktet mitt en liten tid etterpå. Det slo meg så hardt, hardere enn noen andre ord jeg hadde fått direkte kastet på meg tidligere hadde gjort. Jeg hadde åpnet meg om skyldfølelsen jeg følte. Jeg følte meg høyst ansvarlig for at Pappa gjorde det han gjorde, og jeg fortalte det bare til en person. Til den dag i dag, angrer jeg fremdeles på at jeg delte det.

 Jeg hadde aldri egentlig forholdt meg til noen så tett utenfor familien min før, og i alle fall ikke noen på min egen alder. Jeg vet ikke helt hva som egentlig skjedde, men det fungerte dårlig å være venner og det hele endte i en stor, stor krangel. 

 "Jeg skjønner godt at faren din tok livet sitt, når han hadde deg som datter. Du hadde helt rett, Sofie, det var din feil."

 Jeg har alltid vært klar over at ord kan gjøre vondt, at mennesker kan være slemme, men at det kunne verke på den måten det gjorde da, at noen kunne være så grusom som det mennesket var da, det hadde jeg aldri trodd.
 

Selvskading er Mer enn Bare noen små Risp på Armene

 På en liten avstand kan huden på armene mine virke brannskadet, men hvis man ser nærme nok, er det ikke vanskelig å si hvorfor armene mine ser ut som de gjør. Å kutte opp huden sin kan komme som en reaksjon på veldig mye forskjellig, og det er veldig synlig. 

 Da jeg selvskadet for første gang var jeg ti år og trengte hjelp. Dessverre for ti år gamle meg, fikk jeg ikke den responsen jeg hadde håpet på. Det var et rop om hjelp som ikke ble hørt. Muligens fordi jeg ikke turte å vise sårene mine til noen rundt meg. Jeg var livredd for å være til bry og lage problemer hjemme, men jeg hadde også hørt at å selvskade ville gi trøst og omsorg; at noen ville forstå at jeg hadde det vondt. 

 Jeg bestemte meg for å stoppe å kutte, siden det allikevel ikke hjalp, men det ble raskt en avhengighet og en trøst. Det flyttet vonde tanker til noe annet. Istedenfor at jeg hadde tunge tanker, hadde jeg heller hud som svei og gjorde vondt under genseren. Istedenfor å ha vondt inne i meg, hadde jeg vondt på kroppen. Da jeg var ti år gammel, var det en stor trøst å kjenne at det faktisk var noe galt med meg, at jeg faktisk hadde en grunn til å ha det vondt.

 I de aller fleste tilfeller så eskalerer selvskading med tid. Det kan bli mer hurtig og/eller mer "alvorlig". Jeg tenker at det er like alvorlig uansett hvor mange kutt eller hvor dype kutt. Smerte er smerte, men noen tilfeller vil trenge hjelp fra helsepersonell eller andre for å rense, stoppe blødning og lukke sårene.

 Mange tror at selvskading er det samme som kutting, og de aller fleste vil nok tenke på kutting når de hører om selvskading. Nettopp fordi å kutte seg er såpass synlig, vil det, i mange tilfeller, raskt bli oppdaget og tatt på alvor. Det er bra, men det er så lett å ikke fange opp de som selvskader på en mindre synlig måte.

 All form for egenpåført smerte er selvskading. Å nekte seg selv mat, kaste opp mat som straff, slå seg selv med eller uten gjenstander, rive ut hår fra eget hode, klipe, klore og bite egen kropp, påføre brannskader og også det å gi nedlatende kommentarer til seg selv er selvskading. Jeg tror det er alt for mange på "utsiden" som glemmer at det finnes flere måter å skade seg selv på, og det er absolutt ikke bra.

 Det er ikke greit i det hele tatt, selv om jeg kan forstå hvorfor det er slik. Et alt for stort antall ungdommer kutter seg selv for å få sympati og oppmerksomhet. Jeg sier ikke at alle "selvskadere" gjør det, men jeg vet at det er et stort problem, spesielt på ungdomsskolen. Ikke alltid, men ofte. Flere har fortalt at de har gått i klasse med noen som sammenligner kuttene sine og konkurrerer om å ha flest eller dypest kutt, og det ødelegger så mye for de som faktisk sliter med selvskading, de som faktisk ikke har noen annen måte å uttrykke seg selv eller få utløp av følelser på. 

 De som selvskader er ikke dumme, de er ganske smarte og de stoler på overlevelsesinstinktet sitt. Det betyr ikke at å skade seg selv er en god løsning, for det er det ikke. Det er klassisk å tro at man har alt under kontroll, men det har man ikke. I begynnelsen, ja, kanskje, men etterhvert så vil det eskalere og man mister både kontroll og oversikt. 

 Det er viktig å fange opp selvskading, og det er viktig å ta tak i det så tidlig som mulig. Ser du en ti år gammel reservert jente med sår på armene, uansett hvor små eller få, skal du ta tak i det med en gang. Snakk med personen det gjelder, spør hvordan situasjonen er, ta videre kontakt med foreldre og, hvis nødvendig, fastlege eller andre (Helsesøster, BUP, osv.). Det kan være skummelt å bryte inn i en vanskelig situasjon, men det er dobbelt så skummelt hvis man lar det være.

 Hvis du sliter med selvskading, følg dette rådet: vent 15 minutter! Hvis du venter 15 minutter fra du kjenner skadetrangen, så kommer det mest sannsynlig til å gå over. Hvis det ikke er gått over til da, vent 15 minutter til. Trangen går over hvis du venter. Det går over og det går bra. Se på dette søte bildet av katten min, Castiel. Det går over, og det går bra. Det lover jeg. 

 

Du er ikke Syk Nok, med mindre du har Sydd Minst 100 Sting

 Da jeg ble akutt innlagt for første gang som 16-åring, ble jeg introdusert for en helt ny verden. 

 Jeg var innlagt to ganger mellom skolestart og jul i 2015. Det var intenst, skummelt og spennende på samme tid, og det jeg sitter igjen med i dag er at de to innleggelsene ikke gjorde så mye for seg. Det var virkelig for det beste der og da, og det var starten på å innse at jeg faktisk var syk, men jeg ble innlagt igjen like etter nyttår på ca samme grunnlag. 

 Psykiatrien er garantert klar over dette allerede, men jeg tror ikke at de som står på utsiden er like informerte...

 Å bli innlagt i den tøffeste delen av ungdomstida er som å helle bensin på et bål. Ja, du får god og intens oppfølging og stabilisering, men det er bare halvparten av innleggelsen. Du blir eksponert for nye problemer og lidelser. Du møter ungdommer i lignende situasjon som du selv er i, og det kan være en veldig god trøst, men det er ikke alle som er ute etter å finne trøst og støtte i andre. 

 Vi trenger alle å bli sett og hørt, noen mer enn andre. Noen har helt feil strategi for å få oppmerksomheten de så sårt ønsker og trenger. Under mine to første innleggelser møtte jeg mennesker som skrøt av ting jeg aldri kunne forestilt meg å skrytt av selv. Jeg fikk så mye unødvendig informasjon fra ungdommer om hvor lenge de hadde sultet seg, hvor mange kg de hadde gått ned på kort tid, hva deres laveste vekt var, hvor mange overdoser de hadde tatt, hvor mange innleggelser de hadde hatt tidligere, hvor mange sting de hadde sydd. De ramset opp diagnoser som deres behandlere mistenkte at de kunne ha. 

 Hadde noen kommet til meg med slik informasjon i dag, ville jeg bedt dem om å holde kjeft. Rett og slett fordi det er triggende og uønsket informasjon. Jeg blir ikke trigget av slikt nå, men i slutten av 2015 gjorde det stort inntrykk på meg. Jeg var ikke syk nok til å være innlagt, jeg tok opp plassen til noen som trengte den mer enn jeg gjorde. Jeg hadde aldri måttet på legevakta etter å ha selvskadet. Jeg var ikke alvorlig undervektig. Det lille motet jeg hadde i meg forsvant.

 For å gjøre saken enda verre, ble jeg introdusert til et lite samfunn på instagram. "Har du ikke privinsta?" Jeg måtte selvsagt få meg det, og selv om intensjonen er god, og jeg har blitt kjent med mange flotte mennesker via dette samfunnet, skulle jeg ønsket at jeg aldri lot meg overtale til å opprette den instagram-kontoen. Et helt samfunn med syke og konkurrerende ungdommer er fordømt til å gå galt! Oppdateringer med både bilder og tekst av ferske kutt, sting, sykehussenger, ribbein, osv. Ungdommer, spesielt mellom 12 og 16, konkurrerte om hvem som kunne skade seg selv mest alvorlig, hvor mange ganger de kunne prøve å ta livet sitt og hvor mange turer de ble tvunget med til både legevakt og sykehus. 

 Intensjonen bak samfunnet er, som sagt, god. Du skal kunne lufte tankene dine uten å bli dømt for det, få støtte og gi støtte til andre som er i lignende situasjon som deg selv. Hadde det bare fungert slik, hadde det ikke vært noe problem. Selvsagt er det gode sider av miljøet som ikke er like giftig. Dessverre er den gode siden mye mindre enn den dårlige siden. Jeg har valgt å slette min konto for en stund siden, fordi jeg er sikker på at den holdt meg tilbake i min bedringsprosess.

 Å hive seg ut i recovery for å bli bedre fra psykisk sykdom er skummelt og utrolig vanskelig. Du trenger ikke ha sydd 100 sting for å være syk nok til å fortjene å bli bedre. Det er allikevel veldig mange som tror det. Spesielt er mange veldig opphengt i å måtte være syk nok for å fortjene å bli frisk fra uansett hva. Det synes jeg er dumt, og det tror jeg både innleggelser (spesielt på avdelinger for de under 18 år) og instagram kan ha noe skyld i. 

 Alle mennesker fortjener en lik sjanse på et godt liv, og alle som velger å dele sine tanker på sosiale medier har et likt ansvar om å bidra positivt. 

"Fra Kronisk Suicidal til å Ønske og Ville Livet"

 Hvordan starter man en blogg? Starter man i det hele tatt en blogg? Det er kommet til det punktet hvor både broren min og bestevenninna mi maser om at de er lei av at jeg maser om å ha så utrolig lyst til å starte en blogg. "Så lag en blogg da, Sofie! Æ har allerede sagt at æ støtta dæ!"

 Jeg ønsker ikke å utlevere meg selv, jeg ønsker ikke å dele mine aller tyngste stunder. Jeg ønsker i hvert fall ikke å gi ideer til 14 år gamle ungdommer om hvordan de skal kaste opp, sulte, kutte eller prøve og/eller utføre selvmord. Det er det motsatte jeg ønsker. Jeg ønsker å fjerne stigma, jeg ønsker å lære og være åpen, men samtidig ha grenser. Jeg ønsker så sterkt å bidra til noe positivt, å hjelpe andre som har det forferdelig og unødvendig tungt. 

 Med tanke på hvor jeg står i dag, vet jeg ikke hvordan jeg skal klare å nå ut til andre, og derfor starter jeg her, på denne bloggen. 

 Sitatet som står i overskriften er tatt fra den nylige epikrisen skrevet av (den forrige) psykologen min. Jeg ble vurdert som kronisk suicidal da jeg startet i behandling hos henne. Jeg tenkte på å dø konstant og var akutt innlagt, både på psykiatrisk og somatisk avdeling. Tilværelsen min var overveldende og jeg hadde ingen anelse om hvordan jeg skulle klare å overleve, fordi jeg ville ikke overleve. Dette gikk utover vennene mine, familien min, skolegang og fritidsaktiviteter. 

 Jeg hadde ingen tro på at jeg skulle bli 18 år gammel, men nå sitter jeg her, 18 år gammel og ikke bare et ønske om å leve, men et ønske om å hjelpe andre som ikke ønsker å leve. Og jeg vil virkelig få stemplet forståelse inn i hodene på mennesker som mangler det. Også, sist men ikke minst vil jeg vise at det å slite psykisk er ikke noe å skamme seg over, selv om jeg har gjort det selv så lenge jeg kan huske. Jeg gjør det enda, men litt mindre og mindre for hver uke som går. 

 Derfor ønsker jeg å invitere dere inn i deler av mitt liv. Jeg vil spre litt fakta,  litt erfaring, litt egne interesser og litt omsorg fra nå av og fremover. 

Les mer i arkivet » September 2017 » August 2017
hits