Selvskading er Mer enn Bare noen små Risp på Armene

 På en liten avstand kan huden på armene mine virke brannskadet, men hvis man ser nærme nok, er det ikke vanskelig å si hvorfor armene mine ser ut som de gjør. Å kutte opp huden sin kan komme som en reaksjon på veldig mye forskjellig, og det er veldig synlig. 

 Da jeg selvskadet for første gang var jeg ti år og trengte hjelp. Dessverre for ti år gamle meg, fikk jeg ikke den responsen jeg hadde håpet på. Det var et rop om hjelp som ikke ble hørt. Muligens fordi jeg ikke turte å vise sårene mine til noen rundt meg. Jeg var livredd for å være til bry og lage problemer hjemme, men jeg hadde også hørt at å selvskade ville gi trøst og omsorg; at noen ville forstå at jeg hadde det vondt. 

 Jeg bestemte meg for å stoppe å kutte, siden det allikevel ikke hjalp, men det ble raskt en avhengighet og en trøst. Det flyttet vonde tanker til noe annet. Istedenfor at jeg hadde tunge tanker, hadde jeg heller hud som svei og gjorde vondt under genseren. Istedenfor å ha vondt inne i meg, hadde jeg vondt på kroppen. Da jeg var ti år gammel, var det en stor trøst å kjenne at det faktisk var noe galt med meg, at jeg faktisk hadde en grunn til å ha det vondt.

 I de aller fleste tilfeller så eskalerer selvskading med tid. Det kan bli mer hurtig og/eller mer "alvorlig". Jeg tenker at det er like alvorlig uansett hvor mange kutt eller hvor dype kutt. Smerte er smerte, men noen tilfeller vil trenge hjelp fra helsepersonell eller andre for å rense, stoppe blødning og lukke sårene.

 Mange tror at selvskading er det samme som kutting, og de aller fleste vil nok tenke på kutting når de hører om selvskading. Nettopp fordi å kutte seg er såpass synlig, vil det, i mange tilfeller, raskt bli oppdaget og tatt på alvor. Det er bra, men det er så lett å ikke fange opp de som selvskader på en mindre synlig måte.

 All form for egenpåført smerte er selvskading. Å nekte seg selv mat, kaste opp mat som straff, slå seg selv med eller uten gjenstander, rive ut hår fra eget hode, klipe, klore og bite egen kropp, påføre brannskader og også det å gi nedlatende kommentarer til seg selv er selvskading. Jeg tror det er alt for mange på "utsiden" som glemmer at det finnes flere måter å skade seg selv på, og det er absolutt ikke bra.

 Det er ikke greit i det hele tatt, selv om jeg kan forstå hvorfor det er slik. Et alt for stort antall ungdommer kutter seg selv for å få sympati og oppmerksomhet. Jeg sier ikke at alle "selvskadere" gjør det, men jeg vet at det er et stort problem, spesielt på ungdomsskolen. Ikke alltid, men ofte. Flere har fortalt at de har gått i klasse med noen som sammenligner kuttene sine og konkurrerer om å ha flest eller dypest kutt, og det ødelegger så mye for de som faktisk sliter med selvskading, de som faktisk ikke har noen annen måte å uttrykke seg selv eller få utløp av følelser på. 

 De som selvskader er ikke dumme, de er ganske smarte og de stoler på overlevelsesinstinktet sitt. Det betyr ikke at å skade seg selv er en god løsning, for det er det ikke. Det er klassisk å tro at man har alt under kontroll, men det har man ikke. I begynnelsen, ja, kanskje, men etterhvert så vil det eskalere og man mister både kontroll og oversikt. 

 Det er viktig å fange opp selvskading, og det er viktig å ta tak i det så tidlig som mulig. Ser du en ti år gammel reservert jente med sår på armene, uansett hvor små eller få, skal du ta tak i det med en gang. Snakk med personen det gjelder, spør hvordan situasjonen er, ta videre kontakt med foreldre og, hvis nødvendig, fastlege eller andre (Helsesøster, BUP, osv.). Det kan være skummelt å bryte inn i en vanskelig situasjon, men det er dobbelt så skummelt hvis man lar det være.

 Hvis du sliter med selvskading, følg dette rådet: vent 15 minutter! Hvis du venter 15 minutter fra du kjenner skadetrangen, så kommer det mest sannsynlig til å gå over. Hvis det ikke er gått over til da, vent 15 minutter til. Trangen går over hvis du venter. Det går over og det går bra. Se på dette søte bildet av katten min, Castiel. Det går over, og det går bra. Det lover jeg. 

 

2 kommentarer

Silje

23.08.2017 kl.23:00

Det er så viktig det du gjør. Det å våge og sette et reelt ansikt, sitt eget ansikt, på et sårt tema er så utrolig undervurdert. Vi kaller alskens folk for helter, men det du gjør nå, og det Andrea Voll Voldum gjor angående voldtekt er så avsindig tappert. Det er en ting når en godt voksen utdannet spesialist skriver for å opplyse, men det er noe helt annet når den faktiske spesialisten, den som har vært igjennom det selv, setter ord på det. Enda sterkere blir det når personen fremdeles er så ung som du er. Jeg vet du kan hjelpe mange hvis du bare når ut til de, men det jeg personlig håper aller mest er at du finner styrke i å skrive om det og dele det, og at det kan bidra til å bygge deg opp. Det er det jeg ønsker aller mest.

Fifi

24.08.2017 kl.08:25

🥀💗💗💗💗🌺

Skriv en ny kommentar

Sofie Rose

Sofie Rose

18, Bodø

Jeg elsker Pingviner, rommet mitt er dekorert med over 20 både falske og ekte kaktuser, jeg skriver med penn og papir hver eneste dag og ønsker å gjøre en bitteliten forskjell i verden.

Kategorier

Arkiv

hits