"Jeg Skjønner Godt at Faren din Tok Livet Sitt, når Han Hadde Deg som Datter"

 Barn kan være, rett og slett, groteske. Får de ikke viljen sin, stikker de med den styggeste kommentaren de kan komme på. Det har jeg selv gjort, og det har jeg selv kjent på. 

 Jeg har lært å ikke stole på andre. Hver eneste gang jeg åpnet meg litt for noen, slo det tilbake på ett eller annet vis. Det gjorde det også en liten stund etter Pappa tok livet sitt. Man skulle jo tro at jeg, som var etterlatt, skulle ha nok av folk å snakke med, men det var overhodet ikke tilfellet. Det var krise og kaos i familien, jeg hadde knapt med venner, og på skolen var det egentlig ingen som visste helt hvordan de skulle hverken reagere eller hjelpe. Broren min og jeg dro noen ganger til helsesøster, men vi fikk ikke akkurat snakket om hva som foregikk hjemme eller i hodene våre der, det var mer en salgs "bearbeiding" av sogen. Det er umulig å bearbeide sorgen du kjenner etter at faren din tar livet sitt, bare to måneder etter det har skjedd. Det kan jeg skrive under på.

 Noen av de som jobbet på skolen var mer hjelpsomme enn andre. Anne, jeg vet du leser dette, og jeg vil si tusen takk for at du var en så stor støtte for meg i syvende klasse. Jeg setter utrolig stor pris på at jeg kunne komme til deg, at du kom til meg, at du tok meg med på kirkegården, og at du lot meg slippe litt unna den "vanlige" skolehverdagen. Er mulig jeg tar feil, men jeg er ganske sikker på at du overhode ikke visste hva du skulle gjøre der og da, fordi det var en utrolig vanskelig situasjon, men tusen takk for at du var deg for meg. Jeg er virkelig veldig takknemlig.

 

 Jeg hadde aldri hatt stor kontakt med klassen min på barneskolen, og den kontakten jeg hadde syntes jeg var veldig vanskelig å forholde meg til. Jeg klarte aldri helt å forstå de sosiale kodene. Ikke fordi jeg var dum, men fordi jeg hadde alt for mye annet i hodet mitt fra før av, og var sterkt preget av tidligere inntrykk og erfaringer med sosial kontakt. Det ble rett og slett for vanskelig for meg å forstå jevnaldrende med et normalt tilknytningsmønster og "normale" følelser.

 Da Pappa døde, var reaksjonene veldig forskjellige. Først ble jeg anklaget av noen i klassen, over MSN, for å lyve. At det jeg sa ikke var sant og at jeg var oppmerksomhetssyk, og, ikke minst, et forferdelig menneske som kunne lyve om noe slikt. Noen få prøvde å komme med trøstende ord, men ingen 12-åringer vet hva de skal si til noen som mister forelderen sin på den måten. For det første er det så og si ingen 12-åringer som forstår hva selvmord er, og for det andre så er "vanlige" 12-åringers største problemer ikke i nærheten av så dramatiske som et selvmord. Heldigvis.

 Den vanligste reaksjonen jeg ble truffet av, var at jeg plutselig var blitt til luft. Folk visste ikke hva de skulle si til meg, om de skulle snakke om det som var hendt eller snakke om noe annet, så derfor latet de nok som om ingenting hadde skjedd, og som om at vi aldri hadde møttes før. Dessuten var jeg nok en av de aller minst populære i klassen, det falt ikke klassekameratene mine naturlig inn å være sammen med meg eller snakke med meg, uansett om Pappa var død eller ikke. 

 Første gang jeg virkelig åpnet meg for noen om selvmordet til Pappa, fikk jeg det kastet rett i ansiktet mitt en liten tid etterpå. Det slo meg så hardt, hardere enn noen andre ord jeg hadde fått direkte kastet på meg tidligere hadde gjort. Jeg hadde åpnet meg om skyldfølelsen jeg følte. Jeg følte meg høyst ansvarlig for at Pappa gjorde det han gjorde, og jeg fortalte det bare til en person. Til den dag i dag, angrer jeg fremdeles på at jeg delte det.

 Jeg hadde aldri egentlig forholdt meg til noen så tett utenfor familien min før, og i alle fall ikke noen på min egen alder. Jeg vet ikke helt hva som egentlig skjedde, men det fungerte dårlig å være venner og det hele endte i en stor, stor krangel. 

 "Jeg skjønner godt at faren din tok livet sitt, når han hadde deg som datter. Du hadde helt rett, Sofie, det var din feil."

 Jeg har alltid vært klar over at ord kan gjøre vondt, at mennesker kan være slemme, men at det kunne verke på den måten det gjorde da, at noen kunne være så grusom som det mennesket var da, det hadde jeg aldri trodd.
 

4 kommentarer

Sara

23.08.2017 kl.20:23

Du er så utrolig sterk! Beundrer deg

23.08.2017 kl.20:52

Du e bra akuratt som du e❤️

Marie

23.08.2017 kl.22:14

Dette er utrolig sterkt💜 Fortsett å være deg selv og følg hjertet ditt❤🍀

Rebecca

24.08.2017 kl.08:18

du e en utrolig sterk og snill jente.. bare stå på 💗

du e bedre en de som kommer med sånt motbydelig skitsnakk

Skriv en ny kommentar

Sofie Rose

Sofie Rose

18, Bodø

Jeg elsker Pingviner, rommet mitt er dekorert med over 20 både falske og ekte kaktuser, jeg skriver med penn og papir hver eneste dag og ønsker å gjøre en bitteliten forskjell i verden.

Kategorier

Arkiv

hits