Jeg Håper Dere Føler Skyld

 Jeg tar et oppgjør med følelsene mine for tiden. Tror jeg, i alle fall. Livet mitt er mer stabilt nå enn det noen gang har vært, og det er jeg utrolig glad for. Allikevel kjenner jeg på ting jeg egentlig ikke har kjent på før.

 Jeg har alltid vært litt av en loner, for å si det slik. Jeg har aldri vært den populære, aldri hatt mange venner, aldri egentlig passet inn noen steder. Ikke en gang i min egen familie. I dag føler jeg meg både godt ivaretatt og akseptert av menneskene rundt meg. Både i familien, blant vennene mine, og på jobb. Jeg føler at jeg passer godt inn på jobb, og jeg vet ikke en gang hvordan jeg skal kunne takke spesielt dere, Line, Tonje og Janicke, for all hjelpen og støtten. Ord kan ikke beskrive hvor takknemlig jeg er for å ha havnet hos dere.

 Som sagt, tar jeg et lite oppgjør med følelsene mine. Jeg har kjent meg veldig ensom og trist, fordi jeg har gått glipp av så mye. Jeg har gått glipp av vennskap, varme, overnattinger, følelser, glede, sinne- jeg har gått glipp av et helt sosialt liv i barndommen min. 

 Egentlig så vet jeg ikke hvorfor det ble slik, hvorfor ble akkurat jeg en outsider? Jeg ga nok et dårlig førsteinntrykk til medelevene mine da jeg begynte på barneskolen. Hjemme var det veldig mye banning, og visse bannord var nok noen av de første ordene jeg lærte og registrerte i den mentale ordboken min. Hver gang jeg bannet som liten, lo resten av familien. På skolen, derimot, var det ingen som lo da jeg bannet av irritasjon og frustrasjon. Jeg ble nærmest hudflettet av læreren min. Men jeg skjønte ikke at jeg hadde gjort noe galt, jeg hadde ikke lært at å banne var feil. 

 Jeg hang så-og-si bare med guttene i klassen frem til tredje klasse. Jeg var livredd for dukker og leker som bevegde seg, og slik ble nok min sjanse på en vennegjeng i klassen ødelagt. Kan jeg tenke meg. Dessuten synes folk som regel at det er greit å ha én i klassen som kan være syndebukk, og jeg var kommet skeivt ut allerede, så hvorfor ikke bare velge meg?

 Så lenge foreldrene har noe å si om vennene til barna, er det obligatorisk å be enten alle jentene/guttene, eller så må du be hele klassen. Frem til femte klasse ble jeg bedt i bursdag, men så stoppet det ganske brått. Jeg ble ikke invitert lengre. De andre jentene i klassen snakket om hvor gøy bursdagene var og hvor mye de gledet seg, og de sang til hverandre. Jeg sto utenfor og så på. 

 Hvert år ba jeg jentene desperat i bursdag. Det er en uskreven regel om at blir du bedt i bursdag, må du be den personen i din bursdag. Jeg pinte meg gjennom falske bursdagsfeiringer der så og si ingen snakket med meg, bare med hverandre. Ingen sa hvor mye de hadde koset seg dagen etter på skolen heller. Og jeg ble fremdeles ikke bedt i bursdag.

 Jeg synes det er urettferdig at jeg ikke har fått de samme opplevelsene av å være en del av en gjeng, eller en del av et miljø i barndommen min. Og det er det. Det er faktisk jævlig urettferdig. Det er allikevel ikke noe jeg får gjort med det nå. Nå kan jeg heller bare nyte å faktisk bli bedt i bursdager og jeg blir satt pris på. Jeg trenger faktisk ikke være avhengig av å få aksept av jenter som ikke vil ha noe med meg å gjøre allikevel. 

 Jeg tror at, særlig nå etter jeg opprettet denne bloggen, er det noen av dere jeg har gått på skole med som føler dere truffet. Kanskje skyldig? Jeg håper dere gjør det. Jeg har tatt lærdom i hvordan man ikke skal behandle andre, og det håper jeg dere også har gjort. Det er heller ikke noen vits i å gi søte tilbakemeldinger på det jeg skriver, for det er bare flaut.

 Jeg har dessuten møtt ei fantastisk jente for noen år siden som har lært meg hva et ekte vennskap er. Mathilde, du har gått gjennom en hel haug av dritt på grunn av at jeg aldri fikk lært meg hvordan jeg skal takle relasjoner til andre jenter på min alder, men herregud så sterk du er som har stått i det hele veien. Tusen takk for at du aldri ga meg opp, jeg elsker deg himmelhøyt og det får du aldri lov til å glemme. 

 

 

 Håper forresten alle har hatt ei fin helg, Sofie over og ut <3

Én kommentar

J

03.09.2017 kl.23:54

Takk for ærlighet! Takk for ord som gir mening. Innhold og ikke bare fyll, falskhet.

Jeg følger med iherdig fra sidelinjen. For dette er så uhyre viktig! Og du er rett person til å gjøre nettopp det.

Skriv en ny kommentar

Sofie Rose

Sofie Rose

18, Bodø

Jeg elsker Pingviner, rommet mitt er dekorert med over 20 både falske og ekte kaktuser, jeg skriver med penn og papir hver eneste dag og ønsker å gjøre en bitteliten forskjell i verden.

Kategorier

Arkiv

hits