Ikke Brutal, Men Grotesk

 "Jeg makter ingenting. Ikke i det hele tatt. Jeg bare klarer ikke. Kroppen min er snart tom, nesten helt hul. Sjelen min visner. Jeg dør raskere og raskere på innsiden. Som et virus som spiser meg opp. Livsgleden forsvinner. Motivasjonen til å fortsette kampen er nesten helt borte nå. Kampen jeg kjemper mot meg selv. Kampen jeg uten tvil kommer til å tape. Jeg venter bare på det rette tidspunktet. Selvsagt er det rette tidspunktet etter jeg har fylt 60 år. Jeg bruker å si at det beste er å avslutte leken mens den fremdeles er god. Denne leken, livet mitt altså, er på grensen til å bli grotesk. Kanskje det er best å ende det snarest."

 Er du klar over hvor tungt det er å ville ende sitt eget liv? Er du klar over hvor tungt det er å gå mot en sterk storm i bare nattklær, uten mulighet for en pause, uten ly, uten å noen gang ha opphold i vente? Det er tungt, det. Det kan jeg stå for. Det er ikke alt her i verden jeg kan stå for, men det kan jeg stå for. 

 Sitatet du leste er hentet fra "notater" på mobiltelefonen min. Det er lenge siden jeg skrev det, men etter å ikke ha vært suicidal på lang tid, hadde jeg egentlig glemt hvordan den følelsen var. Å lese dette notatet var en liten påminnelse. Ikke på hvor forferdelig ting var før, men heller på hvor bra jeg har det nå. Det kunne selvsagt vært bedre, men det kan det alltid.

 Jeg har fått kommentarer på at bloggen min kan oppfattes som brutal. Det synes jeg er en positiv tilbakemelding. For det er nøyaktig det en depresjon er. Brutal. Jeg frykter nesten at "brutal" er et mildt ord for å beskrive depresjon og suicidale tanker. Grotesk er et bedre ord. Det ordet brukte jeg da jeg skrev det siterte sitatet. Fordi det er grusomt å ha en svart sky hengende over hjernen som påvirker hele kroppen og gjør deg sengeliggende. Du har egentlig ingen grunn til å være sengeliggende. Nok vitaminer i kroppen, nok mat og drikke, nok ditt, nok datt. Allikevel får du ikke dratt kroppen ut av senga og inn i dusjen, eller ut av døra og til skolebenken. "Men det er jo bare å ta deg sammen." Enkelt å si- ikke enkelt å utføre i praksis.

 Jeg hadde andre plager samtidig som da depresjonen var på sitt verste. Spiseproblematikk blant annet. En kombinasjon av anoreksi/bulimi og suicidalitet er veldig altoppslukende. Det er veldig krevende og plutselig er du blitt verdens mest selvopptatte drittsekk. Ikke med vilje, men det er bare slik det blir.

 Det er skummelt hvor useriøst mange tar selvmordstanker. Ungdommer slenger rundt diagnoser og tunge tekster på sosiale medier som om det var verdens vanligste ting. Nei, det er ikke uvanlig å kjenne depressive symptomer, men en dårlig dag er ikke automatisk en depresjons-diagnose. I dag er det nesten trendy å ha en psykisk lidelse. Spesielt Emosjonelt Ustabil Personlighetsforstyrrelse, Anoreksi og kutting er trendy på sosiale medier, og det gjør meg skikkelig irritert. Det ødelegger for de som faktisk sliter med disse tingene.  

 Det er viktig å ta tak i problemene før de har fått utviklet seg og blitt til alvorlige psykiske lidelser. Jeg tror det er enda viktigere at man blir tatt på alvor når mann står fram til foreldre, skolepersonell, helsesøster og/eller helsepersonell. Ikke vis sinne, ikke vis likegyldighet. Vis omsorg og ta saken på alvor, uansett om du tror det er "på ekte" eller bare for å få oppmerksomhet.  Vær så snill, ta saken på alvor. Hvis noen sier de har tanker om å ta sitt eget liv, om så bare har hatt den tanken én gang, ta det på alvor! Vi kan forebygge, vi kan hjelpe. Kanskje kan vi ikke utrydde men tenk så mye bedre og flinkere vi kan bli til å gjøre andre ungdommers liv bedre.

 Det er mye bedre å ha dårlig samvittighet for at vedkommende er sint på deg fordi du sa i fra, enn at du har dårlig samvittighet i begravelsen til noen du kjenner som tok sitt eget liv. 

 
 

 Jeg er uendelig takknemlig for de menneskene rundt meg som har tatt meg på alvor og sett meg for den jeg var og den jeg er. Spesielt Mamma, som har kjempet for at jeg skulle bli hørt og få hjelp. Også Castiel, som lar meg kose han halvveis i hjel. 

Én kommentar

NYPEROSEN

16.09.2017 kl.12:20

Veldig godt skrevet! ♥

Skriv en ny kommentar

Sofie Rose

Sofie Rose

18, Bodø

Jeg elsker Pingviner, rommet mitt er dekorert med over 20 både falske og ekte kaktuser, jeg skriver med penn og papir hver eneste dag og ønsker å gjøre en bitteliten forskjell i verden.

Kategorier

Arkiv

hits